Med diabetes er det maaange ting man må ta hensyn til som en som ikke har diabetes ikke behøver å ta så hensyn til. Man må være passe på hva man spiser, sørge for å trene, passe på å ikke stresse, huske å måle og sette riktig insulin etc etc. Listen er lang og kunne blitt gjort mye lenger, men for min del må jeg innrømme at det ikke er dette som plager meg mest. Jeg har klart å få på plass en rutine, og det har blitt en del av min nye livsstil. Men det er en ting jeg ikke har klart å venne meg til, og som jeg merker jeg sliter mest med: Det er noe i meg som ikke fungerer som det skal, og jeg vet ikke hvorfor eller hva jeg kan gjøre for å forbedre det. Jeg er ikke lenger herre over min egen kropp.
Den kjedelige effekten av dette er at det fort skapes en negativ spiral. Man begynner å grave seg ned tanker på jakt etter et svar, tanker som egentlig bare skaper mer av den negative situasjonen man er i – og gjett hva? Du finner ikke noe svar der heller. Men allikevel så får hodet lov til å holde på. “Kan det være fordi at…” “Tåler kroppen min at jeg gjør / spiser / drikker..”
Det vi diabetikere får høre er at man skal leve som normalt. Men for å være helt ærlig, et hode med mye tanker var godt etablert før jeg fikk diagnosen, så jeg tror ikke løsningen er å fortsette som normalt. Det må gjøres noe unormalt. Det må gjøres noe som får meg til å sette pris på den kroppen jeg har. Det er da man ser hvilke muligheter man har, og det er da man fjerner tanker om alt som er og kan gå galt.
Men det er lettere sagt enn gjort, og jeg skal innrømme at jeg skriver egentlig mest dette innlegget fordi jeg lurer på om andre opplever de samme tankene og om noen av dere kanskje har funnet “svaret”. Det er nemlig slik at jeg fra tid til annen får føle på hvordan det er å ha det “unormalt”. Det å la de gravende tankene få fri og bare vite og stole på at kroppen gjør jobben sin. For er det en ting jeg kan si så er det at jeg ikke bare føler meg bedre da, men jeg kan måle det også – et blodsukker som er mye lavere og det er fantastisk. Om bare det hadde vært normalen.
Fordelen min er at jeg har fått smake på noe. En verden hvor jeg faktisk føler jeg er herre over min egen kropp. Problemet er bare at det er kortvarig og kartet forsvinner hver gang jeg har funnet veien. Men jeg kan dele en innsikt jeg har gjort, og det er at det har med tankene å gjøre. For hvis man ser på situasjonen jeg beskriver over så er det et ønske om å ta kontroll over noe jeg ikke lenger føler jeg har kontroll over – en kropp som ikke fungerer slik den burde. Men erfaringsmessig så er det ironiske at jo mer tanker og kontroll jeg legger i det, jo dårligere fungerer kroppen – mens jo mindre tanker og kontroll jeg legger i det, jo bedre fungerer kroppen.
Så tenk mindre og kontroller mindre blir da det enkle svaret uten at jeg vet helt hvordan man best gjør dette, for her er det også en liten fallgruve. For en kan falle for fristelsen og løse dette ved å bruke tanker og kontroll på å tenke mindre og kontrollere mindre. Hmm.. virker ikke som den riktige veien å gå.
Så hva kan man gjøre? Er dette erfaringer du selv kjenner deg igjen i?